Stiller du spørsmål?

En lastebil kjørte seg fast under en bro. Den var for høy og var kilt fast. Noen ingeniører fra vegvesenet kom for å se på saken og å finne ut hvordan de kunne få bilen løs. De diskuterte i det vide og brede og begynte å foreta beregninger. De måtte finne en måte å få ut bilen med minst mulig skade på kjøretøy og bro. En liten gutt sto å så på opptrinnet med store øyne og spurte så en av ingeniørene: «hvorfor slipper dere ikke bare ut luften av dekkene?»

Vi lever i en verden der ting ofte gjøres mer komplisert enn de trenger å være. For å finne gode og ukompliserte løsninger er det en ting som gjelder, nemlig å stille spørsmål. Og – tradisjonelt er vi ikke så gode på det. I hvert fall ikke etter at vi slutter å være barn. For barn stiller spørsmål. Hele tiden. Og vi voksne lærer dem at de ikke må mase og spørre så mye. Og ved det bidrar vi ofte til å drepe den medfødte naturlige nysgjerrigheten som vi alle er utstyrt med. Akkurat som vi ble lært til det samme da vi var barn. Jeg mener faktisk at det er et problem at skoleverket ikke lærer barna å stille gode spørsmål.

Min jobb, som leder, motivator og coach er nettopp å stille spørsmål. Noen ganger for å kontrollere, andre ganger for å hjelpe mennesker å komme videre. Jeg må spørre for å danne meg et bilde av en situasjon, for å bli klar over hvordan noe henger sammen. Og jeg må stille de rette spørsmålene. Det nytter ikke å spørre for å hovere eller å stille den jeg spør i et dårlig lys, eller få vedkommende til å føle seg dum eller underlegen. Nei, jeg må spørre slik at både jeg og den jeg spør lærer noe av svaret.

Alle produkter og ideer som noensinne har blitt utviklet har blitt det på bakgrunn av at noen har stilt et spørsmål. Spørsmålet har oftest startet med «hvordan kan…..» eller «Hva skal til for å….» eller Hvorfor kan ikke…» Og når en har funnet svaret, har en funnet en løsning. Sånn har mange geniale oppfinnelser oppstått. Men – jeg påstår at vi mennesker ikke er flinke nok å stille gode og viktige spørsmål til oss selv, om oss selv. Om livet vi lever.

For meg har derfor spørsmålet «kan du gjøre noe med det» blitt det mest sentrale spørsmålet jeg kan stille både meg selv og andre, hver gang vi møter en utfordring. Og om svaret er «ja» så kommer oppfølgings spørsmålene: «Hva skal til?» og «Er du villig å gjøre det som skal til?»

Dette er spørsmål vi må stille både oss selv og de rundt oss mye oftere enn vi gjør.

Den amerikanske motivatoren, forfatteren og foredragsholderen Zig Ziglar sier: Valgene du tok i går, bestemmer hvor du er i dag. Dette er jeg veldig enig i. Vi er der vi er i livet på bakgrunn av de valgene vi har tatt. Og derfor, om vi ønsker å være et annet sted enn der vi er, så må vi altså ta andre valg. OG for å kunne ta bedre valg, må vi da rett og slett stille flere – og helst bedre – spørsmål.
Hvor ofte stopper du opp og spør deg selv om du er tilfreds med livet? Daglig? Ukentlig? Månedlig? Aldri? Min erfaring er at de aller fleste mennesker stiller dette spørsmålet alt for sjelden. Og grunnen er ofte at de ikke vil vite svaret. Eller kanskje de vet svaret, men ikke vil grave i det. Dette er etter mitt skjønn en av de største feilene mennesker kan gjøre. Ved å stille dette spørsmålet regelmessig får vi et helt annet forhold til vårt eget liv og hva vi bruker det til. Og da er vi der igjen; vi må stille spørsmål. Både til oss selv og til menneskene rundt oss.

Stiller du spørsmål?