Lytter du for å svare? Eller lytter du for å forstå?

Jeg pleier ofte å si at jeg på mange måter lever av å stille spørsmål. Det å spørre, er ikke så vanskelig. Det å faktisk lytte til svarene jeg får, har krevd lang trening. Og jeg har måttet lære meg at det ikke alltid er min oppgave å svare på det jeg hører.

Hvor ofte har du opplevd å fortelle noen om noe som betyr noe for deg. En opplevelse, en åpenbaring eller noe du har sett, for så å oppleve at samtalen plutselig handler om hva den du snakker med har av tilsvarende opplevelser? At den du ønsket å dele tankene dine med ikke lytter til det du faktisk har på hjertet, men heller er opptatt av å matche det du forteller? At den du snakker med innleder svaret med «det er jo akkurat som…» og overtar samtalen. Det de menneskene som svarer på den måten har til felles er at de først og fremst lytter for å svare. De er opptatt av å fremme sin egen agenda, og er egentlig ikke veldig interessert i det du måtte ha på hjertet. Noen ganger er det tydelig for meg at de jeg snakker med ikke hører etter i det hele tatt, de bare venter på at jeg skal bli stille, sånn at de slipper til med det DE har å si.

Dette har blitt enda verre i «diskusjoner» som foregår på nettet. Mennesker er så opptatt av å få frem sitt eget syn, så opptatt av å ha rett, at de ikke gidder å lese og å sette seg inn i de andres synspunkter og argumenter. De bare avfeies som vås og tull.

Jeg har altså måttet lære meg å lytte til svarene jeg får på spørsmålene jeg stiller. Og en av de viktigste tingene jeg har lært meg, er at når jeg har stilt et spørsmål, så må jeg være stille og tilstede for å forstå svaret. Og om jeg har stilt et vanskelig spørsmål, må jeg gi den andre tid til å svare. Noen ganger kan det ta tid. En undersøkelse viser at de fleste mennesker som har stilt et spørsmål begynner å snakke maks 5 sekunder etter at spørsmålet er stilt om den andre ikke svarer. For vi er livredd for stillhet. Stillhet er ubehagelig. Men vi trenger stillhet for å tenke, og vi trenger stillhet for å forstå. Derfor er det viktig at vi lar den vi prater med få tid til å svare – selv om det tar mange minutter før vedkommende er klar til å gi svaret. Og når svaret kommer, så må vi lære oss at vi ikke skal svare med en reaksjon, men heller med en veloverveid respons. DA får vi til den gode samtalen! For å aktivt lytte og forstå hva den andre mener, må vi fokusere og sette av tid. Et av de viktigste behovene mennesker har er å bli sett – vi kan like godt si: Bli Hørt! Jeg leste en bok forleden og der var det en som fortalte om en far som oppgitt sa følgende om sin tenårings-sønn: Jeg forstår ham ikke, han hører jo aldri etter hva jeg sier. En gang til: Jeg forstår ham ikke, HAN hører aldri etter hva JEG sier! Svaret faren fikk var dette: Hva om du bytter om?

Hvordan har vi det med dette? Jeg tror det er mange av oss som ikke forstår de menneskene vi har rundt oss fordi de ikke hører hva vi har på hjertet. Men hva om det er DU som må lytte for at DU skal forstå DITT barn, eller DINE omgivelser? Hva om vi alle må lære oss at det ikke først og fremst handler om å fremme våre egne synspunkter og erfaringer hele tiden, men at det handler om å lytte til andre for å forstå deres meninger og tanker?

I min rolle som samtalepartner for mennesker – «coach» er et begrep jeg forsøker å komme bort fra – så ser jeg det som min rolle å stille spørsmål til de jeg snakker med for at de SELV kan lytte til sine egne svar. Jeg forsøker å få menneskene til å forstå hva de selv tenker og hva de selv mener, slik at de selv kan finne veien videre. Jeg er ikke noe orakel som skal fortelle deg og andre mennesker hvordan dere skal tenke og hvordan dere skal leve livene deres. Men om jeg kan hjelpe deg med å lytte til deg selv og til dine omgivelser, så er det kanskje en mulighet for at jeg likevel kan inspirere mennesker til å ha bedre dager slik at livet kan bli et hyggeligere sted å være!

Hvordan lytter du?