Den største gleden en kan ha…

Forleden satt jeg på et fly på vei inn for landing i kraftig turbulens. Jeg er ikke spesielt glad i turbulens, så jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt høy i hatten. Jeg ble imidlertid oppmerksom på at den godt voksne, fremmede kvinnen i setet ved siden av ikke bare hadde det ubehagelig, men var i ferd med å få et panikkanfall. Her var det begynnende hyperventilering, angst i blikket, og andre tegn på at hun hadde det forferdelig.

På en innskytelse tok jeg av meg hodetelefonene jeg pleier å ha på meg på fly, snudde meg mot henne og spurte hva hun het. Jeg måtte spørre tre ganger før hun i det hele tatt la merke til at jeg forsøkte å få kontakt med henne. Hun stirret på meg med store, redde øyne og jeg kunne se at det eneste hun tenkte på var hva i alle dager som feilte denne tullingen som forsøkte å snakke med henne i det verden var i ferd med å gå under og flyet skulle styrte og vi skulle dø. Til slutt sa hun navnet sitt, jeg sa mitt og jeg spurte hvor hun skulle. Igjen dette vantro og spørrende blikket, men hun svarte, og snart hadde vi innledet en samtale. Etter noen flere setninger kom der også et lite smil av noe jeg sa som tydelig var litt morsomt. Flyet ristet fremdeles, jeg hadde fremdeles en kraftig uro innvendig, men det hjalp å fokusere på å hjelpe en annen. For naboen min hadde merkbar bedring. Og plutselig var vi på bakken.

Det hele var rett og slett en bemerkelsesverdig opplevelse. Ved å konsentrere meg om å hjelpe en annen som tydeligvis ikke hadde det spesielt godt, forsvant også mesteparten av mitt eget ubehag. Frykt ble erstattet av takknemlighet. Redsel ble erstattet av latter. Fokuset ble flyttet fra det som var fælt til noe som var hyggelig. Det jeg sitter igjen med etter dette er nok en gang følelsen av hvor viktig det er å fokusere på å være tilstede i øyeblikket. Jeg så at et medmenneske hadde det fælt og jeg bestemte meg for å hjelpe. Det kan høres ut som om jeg forsøker å fremstå som en slags ridder i skinnende rustning som reddet et stakkars kvinne i nød, men sannheten er jo at jeg innledet denne samtalen like mye for min egen del. JEG trengte nemlig noe som kunne avlede min egen frykt da det lille flyet hoppet og danset i vindkastene på noe som føltes som en fullstendig ukontrollert villmannsferd mot bakken. Og jeg glemte hele greien da jeg kunne samtale om oljeboring og countrymusikk med denne svært hyggelige fremmede personen.

Det viste seg altså at ved å hjelpe en annen å håndtere sitt problem, avlede oppmerksomhet fra det altoppslukende negative fokuset som foregikk i øyeblikket, så løste jeg ikke bare hennes men også mitt problem. Sammen fokuserte vi på noe annet, og den ubehagelige opplevelsen gikk over. Snakk om å «slå to fluer i en smekk».

I et samfunn som mer og mer preges av egoisme og av mangel på dugnadsvilje, der de fleste av oss tar det som en selvfølge at staten sørger for de som har det vanskelig og menneskene stort sett har nok med seg selv blir dette nok et eksempel på at «den største gleden en kan ha er å gjøre andre glad».

Hva om vi bruker litt mer tid og krefter på å hjelpe mennesker som har det vanskelig med å få det litt bedre? Fokusere på å skape et bedre nabolag? En bedre skole? En hyggeligere omgangstone? Klarer vi å forbedre verden rundt oss, og da snakker jeg ikke om hele den digre planeten, men kanskje nabolaget og kanskje arbeidsplassen, ja da blir det jo bedre også for oss selv! SÅ isteden for å gå rundt å lure på hva ANDRE kan gjøre for OSS, så kan vi begynne å se oss rundt og finne ut hva VI kan gjøre for ANDRE! Det er nyttig det.

Har DU gjort noe for noen andre i det siste?