HVORDAN SER DITT BARN DEG?

Forleden ble jeg stilt et spørsmål som fikk meg til å virkelig ta en tur i tenkeboksen etter at jeg hadde svart. Spørsmålet var ganske enkelt, men å svare ÆRLIG, ja det kostet faktisk en del selvransakelse, og har startet en prosess i familien vår. Spørsmålet jeg ble utfordret på var dette: Om barnet ditt skulle tegne deg akkurat nå, hvordan ville du fremstått på tegningen? Altså – hvordan ser barnet deg? Hvilken handling ville du holde på med? For en som meg, som praktiserer uttrykket «it is all living» i hverdagen, som ikke skiller arbeid og fritid, men har en livsstil og ikke en jobb, ble dette litt tankevekkende. Hvordan ser min sønn på snart 10 år meg?

Som en fyr som sitter og stirrer i en skjerm eller snakker i en telefon hele dagen? Som en fyr som bare er alle andre steder enn hjemme hele tiden? Som en fyr som alltid prioriterer andre mennesker og andre aktiviteter før ham?

Eller ser han en pappa som bryr seg, som snakker med ham, som forsøker etter beste evne å forberede ham på livet som selvstendig voksen mann, en situasjon som kommer mye tidligere enn vi tror. Tiden går nemlig fryktelig fort. Hver dag som går bringer oss nærmere at han må klare seg selv i livet. Og da er det viktig at Pappa ikke bare er en som er innom på besøk i livet av og til.

Hjemme hos oss er enhver dag en potensiell arbeidsdag. Når vi har valgt å leve av å begeistre og underholde mennesker, må vi akseptere at mye av vårt arbeid foregår når de fleste mennesker ikke er på arbeid selv, altså – det er mye ettermiddags, kvelds og helgearbeid. En av måtene vi har tilnærmet oss dette er at hele familien er med når det går an. Minstemann var ikke gamle karen da han fikk sitt første arbeidstøy med logo, og i perioder foregår familiens søndagstur med lastebil istedenfor på fjellet. Men likevel, fremdeles er da pappa en fyr som arbeider og snakker i telefonen.

Her er noen teknikker og rutiner vi har innført hjemme hos oss, som ser ut til å fungere bra, og han som er minst gir tydelig utrykk for at han er tilfreds med tingenes utvikling.

1. Vi forsøker å få til et felles måltid hver dag.

Det å samles rundt bordet og å spise og å snakke sammen er uvurderlig kvalitetstid. Ved kjøkkenbordet er det ikke lov med telefon eller nettbrett. Vi skal snakke sammen, og hver av oss skal også dele en positiv opplevelse fra dagen med de andre. Vi forsøker også å innføre at det bare skal foregå EN samtale rundt bordet om gangen. Dermed kan alle delta og dele synspunkter og opplevelser.

2. Etablere telefonfri tid

Det går an å sette telefoner på lydløs. En er nemlig ikke nødt til å ta ta telefonen med en gang den ringer. Og – den som er fysisk tilstede fortjener førsteprioritet der og da. Om vi alltid lar telefonen avbryte tid og samtale med barnet, ja da lærer vi barnet at det er ok og avbryte i andre sammenhenger.

3. Vi vektlegger viktigheten av å snakke sammen

Etterhvert som jeg blir eldre opplever jeg oftere og oftere å bli spurt til råds av mennesker som er i ulike utfordrende situasjoner. Det være seg med et barn, en partner, en kollega eller annet. Mitt første spørsmål er som oftest: «Har dere snakket sammen» Og forbausende ofte er svaret «nei». Om vi lærer barna våre at det å snakke sammen om det vanskelige, er den enkleste måte å løse vanskelige ting på, ja da har vi utrustet dem med et verktøy de vil ha nytte av livet ut. Nøkkelen til å løse de aller fleste problemer mennesker har med hverandre er nemlig å snakke sammen.

4. Vi øver på å se det positive i alle ting

Når barnet er frustrert over at noe ikke er, eller har gått, i henhold til det barnet har sett for seg, er det en svært nyttig øvelse både for liten og stor å forsøke å finne den positive vinklingen på situasjonen. Det er ikke alltid like lett, men om en lærer seg dette vil motstand i livet kunne takles på mer smidig vis enn om en bare fokuserer på det som er fælt. Også dette er en fabelaktig prosess om hele familien inkluderes i den.

5. Ikke la vær fordi vi ikke har tid

Tenk på at du som voksen ofte har større forventninger til hva kvalitetstid er enn barnet har. For barn kan det være nok å se på tv sammen, kaste ball med hverandre en liten stund, tegne en tegning sammen eller bare å være sammen i samme rom. Alt må ikke være spektakulære aktiviteter som skaper minner for livet. Og husk uttrykket – Det er bedre med LITT enn med INGENTING.

6. Skap og innfri de riktige forventningene

Når jeg blir spurt av mine barn om å gjøre noe forsøker jeg alltid å svare konkret. Ja eller nei. Jeg blir stadig like forskrekket over hvor mange barn som går rundt med digre forventninger til ting som kanskje skal skje fordi mamma eller pappa har svart «vi får se» eller «kanskje». Selv voksne mennesker blir frustrert om de møtes med dette fra andre mennesker. Barn lager ofte sin egen virkelighet om de får anledning, og det kan være vanskelig å forholde seg til en drøm som føles knust for en liten. Har jeg sagt ja, så holder jeg løftet, og har jeg sagt nei, så er det også en leksjon i livet: Alt går ikke an å få til.

Det var mine små tanker om å gi barnet noe annet å tegne. Jeg har selv begått stort sett alle de feil en foreldre kan gjøre, men jeg forsøker likevel – hver dag – å være en litt bedre pappa enn jeg var i går.

Hvordan ville ditt barn tegnet deg?