Rekkevidde-angst

Skjærtorsdag gjorde en feil i et nettverk at en tredjedel av alle ladestasjoner for elbil i Norge sluttet å virke. For de som kjører Elbil og var på vei på påskeferie kan ikke det ha vært spesielt sundt for det som kalles rekkevidde-angst – noe jeg forstår at mange elbil eiere opplever. Og alt skyltes en datafeil. Noe som lå lang utenfor bilførers kontroll.

Selv har jeg ikke elbil. Jeg kjører fremdeles på fossilt drivstoff, og jeg tror jo ikke at en feil i et nettverk kan slå ut en tredjedel av landets bensinstasjoner samtidig. Nok en grunn for meg til å holde meg unna elektrisk bil. Jeg har mange ganger tenkt på det, at når bilen kom, da fikk menneskene virkelig tilgang til frihet. Så sant man har tilgang til drivstoff (og det kan man jo også frakte med seg på kanner) så kan en kjøre hvor og hvor langt en bare vil. Friheten til å oppleve og til å reise ble tilgjengelig for folk flest. Min familie har lange tradisjoner med å kjøre på biltur. Med elbil? Der varer bare friheten akkurat til neste stikkontakt. Du kan ikke ha med deg kanner med strøm. Så friheten som bilen ga, er borte. Jeg forstår godt at begrepet «rekkevidde-angst» oppstår

Men nå opplever jeg min egen rekkevidde-angst. Og det har ingenting med bilen min å gjøre. Det har med hverdagen min å gjøre. For jeg merker at batteriet er i ferd med å tømmes, og det er ikke en skikkelig ladestasjon i nærheten. Og ingen kan fortelle meg NÅR eller HVORDAN jeg får tilgang til ordentlig lading. Nå er det utelukkende «nød-lading» som er tilgjengelig. Min lading består nemlig i å omgås mennesker. Jeg er ekstremt ekstrovert! Jeg får min energi først og fremst fra å være sammen med andre mennesker. Og nå er det jo ikke lov å omgås. Uttrykket «Kan Du Gjøre Noe Med Det» biter meg nå hver eneste dag, for omstendighetene som har tatt fra meg tilgang til lading ligger langt utenfor min kontroll. Jeg kan bruke alle mine egne motiverende verktøy på meg selv – og tro meg, det gjør jeg – men jeg kan ikke endre rammebetingelsene. Og de er ganske strikse. De kan jeg altså ikke gjøre noe med!

Det er grenser for hvor mye påfyll en kan få av å gå tur, se på tv og å snakke i telefonen. Og jo mer jeg lytter til tankene mine, jo fortere tømmes batteriene. Så derfor må jeg altså ty til det gode gamle trikset med å snakke til meg selv, og ikke lytte til meg selv! Fortelle meg selv at det kommer til å gå over, fortelle meg selv at en dag på andre siden av sommeren, så skal vi igjen kunne omgås, sitte tett og gi hverandre en klem. Og i mellomtiden må jeg forsøke å være kreativ for å finne mine egne små ladestasjoner. Spise lunsj med en venn, ringe noen jeg er glad i, ta en runde golf (når snøen en gang forsvinner), kjøre på en biltur for å oppleve noe nytt eller for å besøke noen jeg bryr meg om. Aldri har uttrykket «Det er bedre med litt enn med ingenting» vært viktigere for meg enn akkurat nå. Og det forteller jeg meg selv hver dag. Derfor klarer jeg fremdeles å møte dagen med et smil, og med håp! Da får jeg litt mer rekkevidde og litt mindre angst!

Hvordan står det til med rekkevidde-angsten din?