Så åpner verden

Iallefall Norge. Etter 18 måneder, 561 dager åpner vi opp samfunnet og går til bake til «normalen». Meterskravet forsvinner og vi skal få leve som før. Uten avstand, uten munnbind, uten frykt? Nå skjedde det. I går. Og i går morges kom jeg over et lite dikt:

På spranget ut

i en åpen verden;

stopp litt opp!

Kjenn etter!

…

Hva lærte jeg i den trange tiden?

Hva skal jeg ta med meg

-som noe umistelig?

Det fikk meg til å tenke, tenke over akkurat det. Hva tar vi med oss fra den trange tiden? Hvilke vaner? Hvilken frykt? Hvilke handlinger Hvilke tanker?

Har vi benyttet tiden til å reflektere over om det er ting i livet vi IKKE ønsker tilbake? Har vi lagt oss til adferdsmønstre i hverdagen som vi kommer til å velge å beholde? Er vi klare for å klemme? Er vi klare for å stå tett? Er vi klare for jaget? Jeg er kanskje en av dem som virkelig har lagt merke til hvor fort det gikk i livet før det hele stoppet opp. Og hvor godt jeg har hatt av å skru ned tempoet. Ønsker jeg meg tilbake til livet i turbofart? Jeg tror det er veldig viktig at vi alle nå stiller oss disse spørsmålene. At vi tillater oss å stoppe opp og tenke litt.

For mange av oss har livet vært svært forenklet gjennom pandemien. Vi har tilbragt mer tid hjemme. Vi har omgått færre mennesker. Vi har kanskje lært oss nye vaner. Jeg kjenner mennesker som har lært seg et nytt språk, lært seg et nytt instrument, mennesker som har betalt ned gjeld, som har oppdaget at Norge som ferieland er sterkt undervurdert. Jeg har snakket med mennesker som for første gang på flere år sendte håndskrevne julekort, laget egne julegaver og lærte seg treskjæring ved å se på youtube. Skal vi gi opp alt dette nå? Eller skal vi gjøre en innsats for å ta med oss det vi har lært gjennom pandemien videre og ved det bidra til å skape en bedre verden, en verden hvor vi ikke trenger å gjøre så mye vi kan, så ofte vi kan, i så høyt tempo vi kan, med så mange vi kan?

Jeg har ingen svar på dette som jeg ønsker å formidle, men jeg har et stort behov for selv å tenke igjennom disse spørsmålene. Og så tenker jeg at det har kanskje du også. Jeg opplever nemlig akkurat det. At spørsmålene jeg stiller, de viktige spørsmålene som ofte bør bli stilt, de spørsmålene unngår vi eller får vi ikke, for ingen tar seg tid til å stille dem. Dette er tiden for alle som bor i Norge, landet som åpnet i går, å stille seg selv og sine nærmeste disse spørsmålene. Og om du ikke liker svarene du gir og får, så les igjennom diktet en gang til. Ta deg en gåtur. Tenk! Reflekter! Finn frem blokk og blyant, og skriv ned de vanene du ønsker å beholde fra denne tiden, og de vanene du definitivt IKKE ønsker å beholde. Og så tar du valg og handler du utifra listen. For husk, Uten Handling Skjer Ingenting!